Dette er noe av det viktigste jeg har lest i hele mitt liv, det riktigste og under over alle under, slik jeg etter mange år har forstått at relasjoner må og skal være.
Dette er et utdrag fra en bok som heter "Kosmisk Kontakt" skrevet av Carole Lynn.
Veilederen som hun kanaliserer svarer henne på et spørsmål om en bekjent av henne som er motløs og deprimert. Hun vil gjerne ha veiledning i hvordan hun best skal møte denne personen.....
"Den røde elven av blod flyter gjennom gjellene og gjennom verden, slik den gjør i årene hos hvert eneste menneske.
Det er mørke.
Det er torden.
Det er lynnedslag i den enes verden som ønsker å fokusere kun på dette.
Gjennom søle, gjennom myrer, fremtrer diamanten klart for alle som ønsker å se den.
Elefantene marsjerer stoisk gjennom ørkenen, de går i den retningen de vet vil bringe dem oppfyllelse.
Giraffene strekker halsen høyt opp i trærne for å finne det de trenger.
Din venn trekker seg tilbake og drar hodet inn i kroppen til et sted der det ikke kan nå noe som helst.
Hver eneste sjel konfronteres med mange luftspeilinger, illusjoner og landskap i forskjellige virkeligheter.
Den enkelte må finne sin vei og skape den eksistensen som appelerer til dem i dette livet.
Medfølelse, ja.
Sorg, nei.
Medfølelse med følelsen av fortvilelse.
Medfølelse med en som ikke er i stand til å se lyset omkring seg selv.
Sorg, nei.
For hun skaper sin egen virkelighet, slik hver eneste sjel i universet gjør det.
Det er ikke ditt ansvar å vise henne diamanten.
Hvis det er hennes vei og hennes visdom, vil hun se den.
La lyset fra din diamant skinne, og den vil stråle over henne når du er sammen med henne.
Hvis hun ønsker å se den, vil hun se den.
Hvis det ikke er riktig for henne å se den, vil hun ikke se den.
Det angår ikke deg.
Du skal passe dine egne saker og skape ditt eget lys.
Kanskje er det en god grunn til det mørket hun ser nå.
Det er ingenting du skal vite noe om.
Ikke bland deg borti universets saker, ikke kom med antagelser som strekker seg utover din egen virkelighet.
Medfølelse, ja.
Hjelpsomhet, ja.
Men den høyeste måten å stå til tjeneste på er gjennom den enkelte sjels unike eksistens og reise.
Å avbryte den er det samme som å myrde.
Å sørge for at fattige har mat i magen, ja.
Å sørge for at nakne mennesker som fryser i vinteren får klær på kroppen, ja.
Å legge tanker i andre menneskers sinn, nei.
Jeg har ingenting å si til henne denne morgenen.
Det jeg har å si, er til deg, jeg sier deg fast og bestemt at du skal passe dine egne saker.
Du har kanskje ikke hørt en slik fasthet fra meg før, men dette er en utrolig viktig problemstilling.
Det du gjør, må du gjøre for din egen del.
Hvis det å hjelpe andre, hvis det å sørge for at andre har mat i magen og klær på kroppen, er en del av din sjels oppdrag,
da skal du gjøre det.
Men i siste instans kan du ikke gjøre noe for andre.
Du kan være den du er, da vil de som har behov for å ta imot den du er, samles omkring deg.
Da skjer det ikke på grunn av deg.
Det skjer fordi det lyset som stråler ut fra deg, er det lyset de søker der og da.
Og det er ikke du som gir det til dem.
Du lar det bare skinne, og de som befinner seg omkring deg, gjør det de ønsker med det.
En god læremester er en som følger sin sjels oppdrag og lar andre betrakte prosessen uten egentlig å lære dem noe.
Uten å si noe,
uten å instruere,
uten å dytte på,
uten å preke,
ganske enkelt ved å være den du er, og la dem som ønsker å gjøre det samme, få bruke det lyset som kommer til dem.
En fantastisk læremester er en som lever ut sin sjels oppdrag og dermed demonstrerer det motet som skal til for å gjøre det.
En fantastisk lærer forventer ikke at andre skal forstå det han gjør.
at de skal lovprise det han gjør,
at de skal anerkjenne det han gjør.
Han gjør ganske enkelt det han gjør, fordi det er det han er her for å gjøre.
Å gjøre det for sakens skyld, ikke for belønninger som måtte komme.
En fantastisk læremester er en som har så stor medfølelse med seg selv
og sine egne behov,
og sine egne drømmer,
og sin egen sjels oppdrag
at han automatisk vil utvikle medfølelse med andre menneskers unike oppdrag og aldri vil forsøke å tvinge sitt oppdrag på andre.
I stedet vil han skape omgivelser der studenter opplever at det er mulig å finne sin egen vei, som i mange tilfeller vil lede dem bort fra læremesteren til en annen virkelighetssfære.
Og slik bør det være.
Læremesteren bær glede seg når studenten roper: "Nei, jeg er ikke enig. Jeg tror ikke på det du tror på. Men jeg tror på det jeg tror på."
Da har læremesteren lyktes, for studenten tror, finner sin egen virkelighet, og det er det de er der for.
Gå nå inn i din dag og betrakt verden i den virkelighetsformen du ser den i, og la andre betrakte den i sin.
Gro i forskjellene i oppfatning.
Det er alt.
